Noen tanker om terapi

Må man være syk for å gå i terapi? Nei! Men man kan være det.

Psykoterapi har helt siden Sigmund Freuds spede forsøk med en “snakkekur” for å behandle hysteri på slutten av 1800-tallet vist seg som en bemerkelsesverdig effektiv behandlingsmetode. Dette gjelder for et bredt spekter av ulike psykiske lidelser, men også når det kommer til selvutvikling og personlig vekst (“the betterment of well people”).

Jeg har en grunnleggende antakelse om at all psykisk lidelse og strev berører vårt forhold til andre mennesker – eller til oss selv. Det er i møte med andre mennesker (eller kanskje ett spesielt menneske) at vi kan oppleve de beste og de verste tingene i livet. Som regel er det de sistnevnte tingene som gjør at vi oppsøker hjelp. Vi kan være redde for andre mennesker; vi kan føle at ingen liker oss; vi kan føle oss ensomme og tenke at vi egentlig ikke har en plass blant menneskene; vi kan være familiens “sorte får”; vi kan være den som ble forlatt og tapte alt; vi kan være den som aldri klarer å komme nær et annet menneske. Mulighetene er mange. Derfor er jeg svært opptatt av betydningen av relasjoner i hvordan jeg arbeider; vi både skades og leges i relasjon. Videre har jeg også en grunnleggende tanke om at allemennesker strever fra tid til annen, og er lite opptatt av å kategorisere noe som sykt eller friskt. Erfaringen min er at blir man godt nok kjent med et menneske blir slike merkelapper ofte temmelig meningsløse. Dog kan jeg min diagnostikk og vet å benytte denne dersom det er ønskelig eller nødvendig.

Jeg opplever at mange klienter etterlyser “verktøy” eller teknikker som fjerner eller løser problemene deres, og det kan jeg godt forstå! Vi kan alle kjenne på en lengsel etter “det som reparerer alt” når livet går oss imot og vi ikke klarer å se noen utvei på ting. Men min erfaring er at som regel sitter personen med nøkkelen til problemene sine selv. Oppgaven min som terapeut er å få vedkommende til å innse det selv på en måte som virkelig kjennes sterk og sann. Terapi handler i mine øyne ikke om å bygge opp; det handler om å rive ned – å fjerne hindringer som holder personen tilbake fra å utfolde seg fritt. De fleste av oss har rom i oss som vi ikke var klar over at vi hadde (eller som kanskje ble stengt en gang for lenge siden), og det kan være en utrolig stimulerende opplevelse å (gjen)oppdage en slik rikdom i seg selv sammen med en velmenende annen. Veldig ofte tenker jeg at slike “rom” handler om følelser vi ikke har lært å kjenne (igjen), og som vi ikke klarer å håndtere fordi de blir for voldsomme, smertefulle eller skambelagte, eller som vi bare ikke klarer å sette ord på. Å åpne dørene inn til slike rom og bli kjent med innholdet i dem kan være med på å sette oss fri og ta oss videre fra det vi trodde var fullstendig håpløst. Derfor tenker jeg ofte at jobben min først og fremst handler om å introdusere personene jeg møter for seg selv – en slags guided tour hvor jeg som medmenneske og fagperson (forhåpentligvis) kan gjøre personen oppmerksom på sider av seg selv og sin historie som vedkommende ikke var klar over at fantes.